Tagliaferro – 2964mt.

Gjennom hele vinteren i Alagna har vi beundret en face som minner om en scene fra en proff skifilm. Bratt, vill, utilgjengelig, eksponert og fyllt med hvitt gull. Det har blitt med drømmen. Heldigvis. Risikoen med å ferdes der om vinteren er like stor som, om ikke enda større enn gleden av å kjøre ned på ski.

En tidlig august morgen hadde jeg planlagt å gå til Tagliaferro sammen med Becky og Andy. Vi startet ca. kl. 8 for å rekke toppen før de evig irriterende ettermiddagsskyene kom inn over Alagna. Det var en nydelig morgen med blå himmel, før solen hadde rukket å komme til Alagna. Forberedt på en rask tur, satset jeg friskt og stilte i shorts. Til slutt var det et bra valg, selv om det nok ikke var særlig mer enn 5-6 grader da turen startet og i kaldeste laget for antrekket. For å holde varmen måtte tempoet holdes oppe.

For å lage turen mer spennende hadde Vivie kjørt til nabodalen og Rima, slik at vi kunne gå opp på fjellet fra Alagna og ned på andre siden og avslutte i Rima. Vi hadde også en magefølelse på at det ble for bratt for å ta med Mia. Valget viste seg å være fornuftig, da det er flere bratte, smale partier og såkalte «no fall zones» på turen. Da er det tryggere å gå uten en ivrig setter. Vivie tok turen fra Rima og et godt stykke oppover mot toppen, før vi møtte henne på vei ned til Rima.

Turen ble som vanglig logget på GPS. Det tok 3 timer og 7 minutter til topps. Nærmere 1800 høydemeter stigning og 7 km i distanse. Gjennomsnittlig stigning på 26%. Det føltes slik og. Med høy puls og tynn luft.

Dette var siste toppen jeg besteg i Alagna denne sommeren. Av alle toppene vi har gått til, er dette absolutt en av de mest majestetiske. Endelig klaffet været og det var en vanvittig utsikt som åpenbaret seg på toppen. 360 graders panoramautiskt midt i Alpene er en fryd for både sjelen og øyet. Utsikten inneholdt landemerker som Monte Bianco (Mont Blanc), Grand Paradisio, Monte Rosa massivet med Capanna Margherita, Innsjøene nord-øst for Milano, skibakken i Alagna og ikke minst fri sikt rett ned til Rima, hvor turen ble avsluttet.

Innlegg skrevet av Øyvind S. Bertelsen.